BILDE: Hermann Mentzoni er en av de med lengst fartstid i norsk pinsebevegelse. Han er født i Meløy i 1936 og reiste ut som evangelist allerede i 1954. Han har vært forstander en rekke steder her til lands. Bor i Sandefjord og utga i 2017 sin livshistorie: «Mitt liv og tjeneste i de syv menigheter».

Denne uken er det Hermann Mentzoni som gir oss andakten. Han har EN gang tidligere delt sine tanker på Visjon Norges hjemmeside. Her er hans bidrag denne uken. Vi er overbevist om at dette blir til velsignelse for mange:

Det var en solvarm dag over Israels land.

Jesus og hans disipler var på reise fra Judea til Galilea. Bibelteksten sier at «han måtte da reise gjennom Samaria». Det gikk andre veier enn den Han hadde valgt til Galilea, men  Den Hellige Ånd i hans indre hadde fortalt Ham at det var noen som ventet på Ham i Sykar, så derfor måtte Han reise gjennom Samaria.

Jesus var alltid ledet av Den Hellige Ånd, han gikk aldri etter eget «kart eller kompass», Han gikk i de ferdiglagte gjerninger, slik det står i Efeserbrevet 2:10.

Reisen hadde vært slitsom, og Jesus var trøtt, så han satte seg ved Jakobs brønn, da disiplene dro inn i byen for å kjøpe mat.

Vann til dagens behov

Da kommer en kvinne ut fra byen. Hun var som vanlig dratt ut til brønnen for å hente vann til dagens behov. Alene som alltid ellers. Hun passet ikke inn i «det gode selskap». Hun var ingen god og moralsk kvinne. Tvert imot. Men alt om hennes liv kjente Jesus – Han var kommet for å hjelpe henne ut av sitt syndfulle liv, til frihet og frelse.

Så han sier uten annen innledning og til hennes forbauselse: «Gi meg å drikke».

Dette var helt imot skikk og bruk – en jødisk mann snakket ikke til en samaritansk kvinne, så «hvordan kan du som er jøde , be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» – spør hun.

Da sier Jesus til henne: «Kjente du Guds gave , og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke – så hadde du bedt ham, og han ville gi deg levende vann!»

Urealistisk tilbud?

Kvinnen vurderer hans tilbud for urealistisk fordi han hadde ingen ting å dra opp vann fra brønnen med, så hvorfra kunne han skaffe levende vann? «Du er da vel ikke større enn vår far Jakob, som gav oss brønnen og selv drakk av den, og likeså hans sønner og buskapen hans?», sier hun undrende.

Da svarte Jesus: «Hver den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv».

Det ble en underlig samtale i fortsettelsen. Og hun blir mere og mere forundret, etter hvert som samtalen fortsetter. For han må være en profet! Han vet så mye om henne, først og fremst om hennes egentlige innerste begjær. Han vet at hun lengter etter noe mere enn det syndige og urene liv hun lever, og han avslører på en forunderlig måte all hennes indre lengsel.

Herre, gi meg dette vannet!

Han snakker om DET LEVENDE VANN som han har å gi; og det på en slik måte at hun bryter ut: «Herre gi meg dette vannet, så jeg kan slippe å tørste og gå hit for å dra opp vann!»

Så kvinnen utbryter i overbevisningens begeistring: «Herre, jeg ser at du er en profet!». Hun var blitt overbevist om hvem han var: Israels Messias, og hva han hadde å tilby den tørste: Det levende vann.

Så hun snur seg og løper inn i byen. Det hun har fått oppleve må også hennes familie og naboer få del i, så hun sier til dem hun treffer: «Kom og se en mann som har sagt meg alt jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?»

Ute ved Jakobs brønn stod den tomme vannkrukken. Kvinnen som eide den, hadde glemt den eller forlatt den etter seg da hun i hast hadde løpt tilbake til byen.

Vanskelig å forklare

Det var underlige ting som hadde skjedd. Ting som hun vanskelig kunne forklare.

Det tause vitnet står der ved brønnkanten. Og forteller uten ord den store hemmelighet at dens eier hadde møtt Jesus. Kvinnen som eide krukken var i løpet av en formiddagsstund blitt et annet menneske!

Visst var hennes krukke et taust og talende vitne, men sannelig var hun selv blitt et brennende vitne om en som helt hadde forvandlet hennes liv! Et forbilde for oss som bekjenner oss som kristne. Vi må være frimodige Kristus-bekjennere, slik at nabolag og byer kan bli frelst og frigjort fra synden!

                   Fra den dagen begynte det noe nytt i landsbyen Sykar i Samaria!