BILDE: Hermann Mentzoni er én av dem som har lengst fartstid i Pinsebevegelsen i Norge. Som evangelist og forstander, i tillegg har han hatt en rekke sentrale lederverv. 

Det var en solvarm dag over Israels land. Jesus og hans disipler var på reise fra Judea til Galilea. Bibelteksten sier at «han måtte da reise gjennom Samaria». Slik innleder Hermann Mentzoni denne ukens andakt.

Det gikk andre veier enn den Han hadde valgt til Galilea, men Den Hellige Ånd i hans indre hadde fortalt Ham at det var noen som ventet på Ham i Sykar. Så derfor måtte Han reise gjennom Samaria.

Jesus var alltid ledet av Den Hellige Ånd, Han gikk aldri etter eget «kart eller kompass», Han gikk i de ferdiglagte gjerninger, slik det står i Efeserbrevet 2:10.

Reisen hadde vært slitsom, og Jesus var trøtt, så han satte seg ved Jakobs brønn, da disiplene dro inn i byen for å kjøpe mat.

Da kommer en kvinne ut fra byen. Hun hadde som vanlig kommet ut til brønnen for å hente vann til dagens behov. Alene som alltid. Hun passet ikke inn i «det gode selskap». Hun var ingen god og moralsk kvinne. Tvert i mot. Men alt om hennes liv kjente Jesus – Han var kommet for å hjelpe henne ut av sitt syndfulle liv, til frihet og frelse.

Så Han sier uten annen innledning og til hennes forbauselse: «Gi meg å drikke».

I mot all skikk og bruk

Dette var helt imot skikk og bruk – en jødisk mann snakket ikke til en samaritansk kvinne, så «hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» – spør hun.

Da sier Jesus til henne: «Kjente du Guds gave , og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke – så hadde du bedt ham, og han ville gi deg levende vann!»

Kvinnen vurderer hans tilbud for urealistisk fordi han hadde ingen ting å dra opp vann fra brønnen med. Så hvorfra kunne han skaffe levende vann? «Du er da vel ikke større enn vår far Jakob, som gav oss brønnen og selv drakk av den, og likeså hans sønner og buskapen hans?», sier hun undrende.

Da svarer Jesus: «Hver den som drikke av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv».

Hun blir mer og mer forundret

Det ble en underlig samtale i fortsettelsen. Og hun ble mere og mere forundret, etter hvert som samtalen fortsatte. For han måtte jo være en profet! Han visste så mye om henne, først og fremst om hennes egentlige innerste begjær. Han vet at hun lengter etter noe mere enn det syndige og urene liv hun lever, og han avslørte på en forunderlig måte all hennes indre lengsel.

Han snakket om DET LEVENDE VANN som han har å gi; og det på en slik måte at hun utbrøt: «Herre gi meg dette vannet, så jeg kan slippe å tørste og gå hit for å dra opp vann!»

Så kvinnen utbryter i overbevisningens begeistring: «Herre, jeg ser at du er en profet!». Hun var blitt overbevist om hvem han var: Israels Messias, og hva han hadde å tilby den tørste: Det levende vann.

Så hun snur seg og løper inn i byen. Det hun har fått oppleve må også hennes familie og naboer få del i. Så hun sier til dem hun treffer: «Kom og se en mann som har sagt meg alt jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?»

Ute ved Jakobs brønn stod den tomme vannkrukken. Kvinnen som eide den, hadde glemt den eller forlatt den etter seg da hun i hast hadde løpt tilbake til byen.

Vanskelig å forklare

Det var underlige ting som hadde skjedd. Ting som hun vanskelig kunne forklare.

Det tause vitne står der ved brønnkanten. Og forteller uten ord den store hemmelighet at dens eier hadde møtt Jesus. Kvinnen som eide krukken var i løpet av en formiddagsstund blitt et annet menneske!

Visst var hennes krukke et taust og talende vitne, men sannelig var hun selv blitt et brennende vitne om en som helt hadde forvandlet hennes liv! Et forbilde for oss som bekjenner oss som kristne. Vi må være frimodige Kristus-bekjennere, slik at nabolag og byer kan bli frelst og frigjort fra synden!

Fra den dagen begynte det noe nytt i landsbyen Sykar i Samaria!