Geir Jonassen har ukens andakt: Getsemane!
Hans andakt er viet Getsemane. Han skriver. «Ved midnattstid går et underlig følge gjennom gatene i Jerusalem. Lederen går foran gjennom de trange steinlagte gatene mot øst. Enkelte nattevandrere stusser når flokken drar stille forbi.
De bakerste nynner ennå nervøst på koret fra Salme 118.
I bortimot seks timer har mennene spist og drukket påskemåltidet sammen, men aldri har atmosfæren blitt som i natt. Den ene hadde forlatt dem, gått ut i natten for å utføre hva skriften forutså. Stille går de ned det smale smuget mot Kedrondalen og kjenner nattevinden komme idet de forlater bymuren. Det er mørkt, men de har alle vært her før, og alle kjenner på frykten for hva som kommer. Aldri har flokken vært så stille som i natt.
De kommer seg tørrskodd over Kedronbekken, og står med ett foran porten inn til den mørke hagen som ligger her.
Til midten av forrige århundre lå hagen der som den alltid har gjort, men så, i 1848, bygget fransiskanerne en mur rundt hagen, og senere kom det opp noen små kapell.Men denne natten handlet det om 12 menn, det skulle vært 13, men den siste forlot dem med onde hensikter.
Ser på dem alle, en for en
Lederen, Jesus fra Nasaret, snur seg når flokken står tett rundt han, ser på dem alle, en for en, og så gjentar han dette sjokkerende budskap at i natt vil de alle forlate han, ja en vil banne på at han aldri har kjent sin leder og venn. Med vantro øyne protesterer de alle, og den ene lederen blant vennene tar frimodig ordet, rensker halsen og ser på sin mester: – Om så alle disse skulle forlate deg i natt, skal jeg stå ved din side, uansett hva som skjer.
Mesteren ser bedrøvet på han og sier så til de åtte:
-Bli her ved porten og vent på meg. Og så tar han med seg Peter, Jacob og Johannes et stykke inn og stanser. Hvor like vi mennesker er. I en flokk der lederen er med og ingen fare truer umiddelbart, er vi barske og skrytete, ofte for å markere vår åndelige storhet og posisjon. Så også her.
Jesus har påminnet dem om hva de kommer til å gjøre, og at før hanegal skal Peter fornekte Ham tre ganger.Jesus vinker på de tre som skal følge ham innover i mørket. Et lite stykke fremme ber han de tre om å vente og be for han mens han selv går enda et lite stykke frem.
De åtte ligger og sover
Han er aleine, mørket er ugjennomtrengelig, vinden har stilnet, og vekten av hele verdens syndebyrde som Johannes profeterte om, tynger Han i kne. Bak Ham ligger de åtte utenfor hagen og sover, innfor har også søvnen overmannet de tre som sto Han aller nærmest. Han er aleine.
Men himmelens Gud, mesterens Far, har ventet på dette øyeblikket. Gjennom vel tre år har Far fulgt sin Sønn fra fristelse til fristelse for å tilfredsstille motstanderens krav om å få prøve mennesket Jesus Kristus. Og i alle situasjoner, i alle prøvelser har Sønnen igjen og igjen sitert sin Fars Ord og holdt seg til det. Byrden presser Hans hode ned, og svette blir til blod når Hans legeme og sinn igjen og igjen utsettes for ondskapens hatefulle krefter. Smertefullt kommer ordene: «Kan dette gå meg forbi Far» over Hans bleke lepper, men i samme sekund minnes Han overenskomsten med sin Far og utbryter: «Ikke som jeg vil, men som du vil»
Her møter vi kanskje det virkelige sannhetens øyeblikk for universet, jorden og mennesket. Om Mesteren her hadde sviktet, ville ingenting blitt gjenopprettet, ingenting kunne redde oss fra helvetets grusomhet. Ingenting kunne åpne veien til Guds paradis, til den nye jord og himmel, til en helt ny verden der menneskets nye plass i universet kunne bli åpenbart.
Mesteren kjemper deres, og vår, kamp
Med hodet bøyd mot jorden skytes djevelens piler inn i Hans sinn. Aldri har så mye ondskap vært samlet på ett sted, og mens disiplene sover, kjemper Mesteren deres, og vår kamp…alene.
To ganger var Han tilbake for å nøde sine venner til å stå med Ham i bønn denne natten, men begge gangene sviktet de.På samme måte svikter vi Ham, midt i vårt mer eller mindre vellykkede kristenliv. Våre bønner om fremgang i tjenesten vil derfor alltid føre et menneske lenger inn i selverkjennelse, inn i et større avhengighet av Ham. Hvis ikke dette oppleves, betviler jeg om fremgangen er reell.
Her i Getsemane møter vi også et annet bilde, der de åtte blir igjen ute i «forgården», mens de tre nærmest Mesteren blir med inn i «Det Hellige». Selv går Han alene inn i «Det Aller Helligste» for der å be, tilbe og kjempe for og med Faderen i denne skjebnestund.Etter den tredje bønnen, der en mektig engel fra Himmelen kommer til Ham og styrker Ham, er slaget vunnet. Mesteren har overvunnet den siste store fristelsen, og med løftet hode vekker Han disiplene og retter blikket mot avslutningen, mot korset der vår forløsning finner sted».