BILDE: Hermann Mentzoni har igjen ukens andakt.

Mentzoni ble frelst som 16-åring på en ungdomsleir i Østfold, troendedøp neste sommer samme sted og fylt med Den hellige ånd ved juletider samme år. I 2017 ga han ut sin livshistorie «Mitt liv og tjeneste i de syv menigheter». Han skriver:

Presten Sakarias og hans hustru Elisabet bodde «i fjellbygdene i en by i Juda» Luk.1:39.
Det er evangelisten og legen Lukas som forteller oss om disse to eldre menneskene med denne beskrivelsen i Luk.1:5 – 11. «I de dager, da Herodes var konge i Jødeland, var det en prest som hette Sakarias, av Abias skift. Hans hustru var av Arons døtre, og hun hette Elisabet.
Begge var rettferdige for Gud og vandret ulastelig etter alle Herrens bud og forskrifter. De hadde ikke barn for Elisabet var ufruktbar, og begge var kommet langt opp i årene.
Så skjedde det, da turen var kommet til hans skift, og han gjorde prestetjeneste for Gud, at det falt på ham ved loddtrekning – slik skikken var i prestetjenesten – å gå inn i Herrens tempel og brenne røkelse. Hele folkemengden stod utenfor og bad i røkofferets stund.
Da viste en Herrens engel seg for ham, han stod på høyre side av røkofferalteret.»

Fra fotnote i «Norsk Studiebibel, Bibelforlaget» side 1256 siterer jeg følgende:
«Siden Davids tid var prestene ved templet delt i 24 skift (1.Krøn 24). Etter det babylonske eksil synes bare fire skift å ha vendt tilbake, Esra 2:36-39, men disse fire ble oppdelt slik at det igjen ble 24 skift som det hadde vært etter den gamle ordning, og de opprinnelige navn ble innført. Sakarias tilhørte Abias skift, som var det åttende. 1. Krøn. 24:10. Hvert skift tjenestegjorde to ganger om året, en uke hver gang.
Det er anslått at det på den tid det her gjelder, var tyve tusen prester som tjente ved templet. Da det altså kunne være omkring tusen prester i hvert skift, måtte de utføre sinn tjeneste etter loddtrekning. Et slikt privilegium som å brenne røkofferet morgen eller kveld, kunne bare tilfalle en prest en eneste gang i hans levetid. Mange oppnådde det aldri. (Misnah, Tamid 5:2) Da Sakarias gikk inn i templet for å ofre på røkofferalteret, har det vært den største og mest høytidelige stund i hele hans liv.» Sitat slutt.

En merkedag i presten Sakarias’ liv.
På bakgrunn av Lukas’ fortelling, og de opplysninger som er nevnt i fotnoten overfor, må jo dette ha vært en virkelig enestående merkedag i presten Sakarias’ liv og prestetjeneste. Dette var ikke vanlige opplevelser for prestene som tjente i templet. Englebesøket og det budskap Sakarias fikk meddelt, må ha vært for spesielt for han til å både forstå og tro.
Luk. 1:12 – 14: «Sakarias ble forferdet da han så ham(engelen), og frykt falt på ham. Men engelen sa til ham: «Frykt ikke Sakarias! For din bønn er hørt. Din hustru Elisabet, skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes. Han skal bli deg til glede og fryd, og mange skal glede seg over hans fødsel.»»
Ja, dette var mer enn Sakarias kunne tro, derfor ble han stum under hele Elisabets svangerskap. v. 20 – 22.

Gud svarer også på våre glemte bønner!
Hvilken bønn var det Sakarias hadde bedt som han nå får vite er hørt og skal bli besvart?
Jo, det må vel helst være den bønn eller de bønner som han, og hans elskede hustru, Elisabet hadde bedt sammen i de første unge år av deres ekteskap da de etter hvert begynte å ane at de kanskje kom til å bli barnløse! Da tenker jeg at de også sluttet å be om et under!
Kanskje de da – i sitt savn og sin barnløse smerte – snakket om Hanna, Elkanas hustru som heller ikke fikk barn! Hun som gråt i den gamle presten Elis nærvær – som trodde at Hanna var drukken! Men så hadde Gud – den allmektige skaper som hadde gitt mennesker formeringsevne – åpnet Hannas morsliv og hun fødte gutten som ble en Herrens tjener, profeten Samuel.
Da kan det også ha hendt at Sakarias hadde snakket med sin kjære Elisabet og minnet både seg selv og sin hustru om Sara og Abraham, og det under som Gud gjorde da Isak ble unnfanget og født på mirakuløs måte – da de begge var blitt nesten hundre år!
Det hadde vært mange års venting for Elisabet og Sakarias, i smertefull lengsel, inntil de sluttet å be om barn. De var begge blitt for gamle!

Og nå – denne dagen i templet – på Sakarias’ siste tjenestedag kommer bønnesvaret, levert av det himmelske sendebud – engelen Gabriel.
Luk.1: 23: «Da så dagene for hans prestetjeneste var fullført, drog han hjem til sitt hus. Men en tid etter ble hans hustru Elisabet med barn.»
For Gud glemmer aldri våre glemte bønner, og det er helst slike bønner Gud besvarer når de virkelig store bønnhørelser finner sted!
Du skal vite at din bønn er også hørt! Og svaret er underveis!

Det skulle vise seg at bønnesvaret som ble meddelt Sakarias, og oppfylt til disse to eldre menneskers glede og forundring, ikke bare var oppfyllelsen av et personlig bønneemne for Elisabet og Sakarias, men at det i høy grad var en del av oppfyllelsen av Guds profetiske frelsesplan for sitt eget utvalgte folk og for hele menneskeslekten.
Da Sakarias ni måneder senere fikk igjen sin røst og talte profetisk fikk han se Guds handlemåte i det klare profetiske åpenbaringslys. Luk. 1:67 – 79.