Et fokus på Norge

Jeg ønsket ikke å starte Visjon Norge. Mitt kall handlet først og fremst om Øst-Europa. I oktober 2002, mens jeg stod på kjøkkenet og planla et nytt prosjekt i Bulgaria, talte Herren til meg. Han sa: «Landene du har arbeidet i alle disse årene, har vekkelse. Men ditt eget folk er på vei til helvete – på første klasse. Du må sette i gang den tv-kanalen jeg har talt til deg om.»

Jeg kom med alle slags unnskyldninger for å slippe. Men det nyttet ikke. I mars 2003 startet vi opp, og nå har vi vært på lufta i 22,5 år. Det betyr ikke at vi sluttet med arbeidet i Øst-Europa – tvert imot har vi gjort mer enn noen gang. Men etter at jeg bokstavelig talt sto opp fra de døde, og nå ikke lenger kan reise utenlands på grunn av nyresvikt og daglig dialyse, har fokuset skiftet. Nå er blikket rettet mot Norge. Fullt trykk. Derfor blåser vi alarm for vekkelse og omvendelse i Norge.

Det offisielle Norge vendte seg bort fra Israels Gud da grunnloven ble endret i 2012. Bortsett fra tre representanter fra Senterpartiet stemte hele Stortinget for. Alle som kjenner Bibelen og Guds ord, vet at slike valg får konsekvenser. Har vi ikke sett utviklingen siden?

Kriminalitet, forfall og moralsk oppløsning preger samfunnet. Bare en gjennomgripende vekkelse kan redde oss. Derfor mobiliserer vi nå i Norge. Vi ber og evangeliserer – og vi advarer. For dommen kommer om vi ikke vender om.

VI VITNET TIL OVER 3 000 I DRAMMEN

I Drammen har vi hatt kampanjer med full styrke. Over 3 000 mennesker har fått høre evangeliet én til én, og vi har delt ut 1 480 Nytestamenter på norsk og engelsk. Og vi fortsetter. Vi vil nå ut i flere byer, få kristne ut på gatene, lage tv-programmer fra byene og blåse vekkelsens budskap. Vi står ved stupet. Det er nå det gjelder.

Gud sender profeter for å blåse alarm. Jeg tenker tilbake på Lebesbymannen Anton Johansen – profeten som forutsa Titanic-forliset, første og andre verdenskrig. Da han profeterte krig i 1913, ble han latterliggjort i Stortinget. Året etter kom første verdenskrig.

Like før andre verdenskrig advarte stortingspresident Carl Joachim Hambro: «Vi må ikke tro at Norge ikke kan bli angrepet. Det er på tide å våkne fra tornerosesøvnen – ellers kan vi bli vekket med en katastrofe.» Og 9. april 1940 ble vi nettopp det. Hadde det ikke vært for oberst Birger Eriksen og de gamle kanonene på Oscarsborg, som senket Blücher, kunne både konge og regjering blitt tatt.

Hva lærte vi? Ingenting. Derfor gjentar historien seg.

Min gode venn og bror Emanuel Minos sa:
«Om jeg lever til neste sommer, og får tale på Evangeliesenterets stevne, vil jeg spørre: Har Gud overlatt Norge til seg selv?» (jf. Romerne 1). Norge har sagt nei til Israels Gud. Les Minos’ bok «Det har ringt for tredje gang.»

Han fikk i bønn og faste se et profetisk syn: et fremmed angrep mot Nord-Norge, med en pistol ved Mo i Rana. Nylig kom også tidligere Ap-politiker Ivar Fjeld med boken «Terror mot jødestaten», hvor han dokumenterer at Norge har gitt 13,5 milliarder kroner til organisasjoner som støtter terror mot Israel.

NÅR VI STØTTER FEIL SIDE, KOMMER DET KONSEKVENSER

Norge har hatt fred med Russland i over 70 år. Nå er vi indirekte i krig med dem, gjennom den ekstreme støtten til Ukraina. Vi må bruke sunn fornuft. Vi må ikke tirre bjørnen i øst. Samtidig kritiserer vi våre to eneste allierte: Israel og USA.

Det trengs ikke en profet for å se hvor dette bærer hen. Nå må vi stå på. Nå må vi forkynne. Nå må vi redde folk – både nordmenn og alle de som har kommet hit fra hele verden. Bare Jesus og hans kjærlighet kan frelse.

Takk for at du ber. Takk for at du gir. Sammen kan vi nå folket med evangeliet – gjennom alle kanaler der vi får innpass.