BILDE: Inger Frøvik lever fortsatt med alvorlig sykdom, men har fått et helt annet liv etter et sterkt møte med Herren.

Da helsen sviktet og en hjernesvulst hadde alt fokus i hverdagen, ble Inger Frøvik sint på Gud og trakk seg unna troen. Et skolefellesskap – og forbønn hun ikke ventet – ble et vendepunkt midt i det vanskelige.

Frøvik, som lever med en bindevevssykdom og senere fikk påvist hjernesvulst, delte sitt sterke vitnesbyrd under «Studio Direkte» mandag 19. januar, ledet av Tom Omdal. Omdal er kanskje best kjent for seerne fra «Midt på Dagen», og har den siste tiden jevnlig vært å se som programleder i kanalens sendinger på kveldstid.

Mistet forholdet til Gud
I samtalen fortalte Frøvik at troen hadde betydd mye for henne gjennom oppveksten, men at sykdomsperioden gjorde noe med forholdet til Gud.
– Jeg trodde fremdeles Gud fantes. Jeg bare hadde ikke så store forventninger lenger, fordi jeg trodde ikke han brydde seg om meg, formidlet hun, og beskrev en periode preget av tunge tanker og depresjon.

Fikk et nytt møte med Herren
Under videregående i Lyngdal opplevde hun at helsen ble dårligere, og at hun til slutt måtte bruke rullestol. Samtidig vokste et sterkt kristent elevmiljø fram på skolen, med fellesskapene «Krigerne» og «Søstrene» – kjønnsdelte grupper der elever møtes jevnlig for å snakke ærlig om livet, tro og utfordringer.

Konseptet «Krigerne» og «Søstrene» har de siste årene fått oppmerksomhet langt utover KVS Lyngdal, og omtales som et opplegg som har spredt seg til flere kristne skoler og miljøer.

Frøvik fortalte at hun en dag ikke ville være med på et møte, men at venninner tok henne med likevel.
– Jeg ba bare: «Gud, kan du sende noen til å be for meg?», sa hun – og opplevde at det som skjedde etterpå, endret noe i henne. Ifølge Frøvik kom flere personer, etter tur, bort for å be for henne den kvelden – til sammen ni.

Hun beskrev at depresjonen lettet, og at hun fikk en ny opplevelse av Guds nærhet og omsorg, selv om hun fortsatt lever med sykdom.

Betydningen av bønn og fellesskap
I sendingen pekte både Frøvik og Omdal på betydningen av fellesskap – at støtte, omsorg og forbønn kan oppleves som en form for helbredelse i seg selv.

Frøvik fortalte også at hun har skrevet en lovsang med tittelen «Midt i stormen», inspirert av egne erfaringer, og at hun ønsker å oppmuntre andre til å holde fast ved bønn – også over tid.