Et liv i bønn - TV Visjon Norge

Pastor David Østby

Et liv i bønn

Bønn er en naturlig del av livet. Det er som mitt åndepust. Jeg kan ikke leve uten å puste. Jeg kan ikke leve uten bønn.

Den som vil leve et seirende kristenliv, må leve et liv i bønn. Det er som en reise sammen med Gud. Du innleder dagen sammen med ham, og slutter dagen med ham, og fyller den med ham. Den mangel på seier som preger altfor mange kristne i dag, skyldes i alt vesentlig grad for lite bønn. Vår tid er brukt opp til så mange ting, derfor må vi innføre et disiplinert bønneliv. Dette er et problem for oss travle kristne. Den første pastoren i menigheten i Jerusalem, Jakob, bebreidet sine medlemmer for at de levde et fattig kristenliv. “Dere har ikke fordi dere ikke ber,” skriver han i sitt brev. (Jak 4,2). Det manglet ikke på ord, men bønnene kom fra kalde hjerter. Han legger til:” Dere ber, men får ikke, fordi dere ber ille.” Han hadde hørt selvopptatte, lange bønner i møtene, og merket seg hvor ille det var, hvor lite de troende visste om bønn. De manglet kunnskap og bønnegløden var død. Deres bønner dreide seg stort sett om egoets behov. De glemte å be “skje din vilje”. De tok Guds plass og satte seg selv i sentrum.

Det er mange som spør: Hvorfor har jeg så liten seier i mitt kristenliv?
Et slikt spørsmål er et godt utgangspunkt der vi nå skal se nærmere på et liv i bønn.
Først må vi løfte bønn på et høyere nivå. Ta steget opp fra vanebønnen til hjertebønn. Den gir deg frihet til å “be uavlatelig”: Når som helst og hvor som helst er himmelen åpen over deg.

For det andre kan vi si at et liv i bønn handler om å rydde tid for stillhet innfor Herren og lytte inn hva han ønsker med mitt liv. Daglig trenger jeg å snakke med Gud, min far.

For det tredje er bønn så vevd sammen med livet, at en kan si “jeg er bare bønn” (Salme 109,4). Iblant blir det bønn uten ord. Min ånd ber. Jeg fryder meg i hans frelse. Det blir slik som Paulus skriver til efeserne om hjertets lovsang med “salmer, lovsanger og åndelige viser og synger og spiller for Herren i deres hjerter” (Ef.5,19). Et slikt gledes liv merker omgivelsene.

For det femte er et liv i bønn, arbeid. Gamle Anna, Fanuels datter, tjente Gud med “faste og bønn” tross sin høye alder. Hun sto i sentrum av Kristusåpenbaringen. Det prinsippet tok apostlene vare på. Bønnen var en tjeneste. Et styringsverktøy. De skriftlærde forsto ikke dette, for dem var det et ritualer. Men det er åpenbart for de umyndige.

Det er to bilder i Bibelen som godt illustrerer et liv i bønn. Det første gjelder ilden som alltid skulle våre tent på alteret (3 Mos 6,6). Ny ved hver dag, så ilden ikke skulle slokne. Gud hadde tent den, men prestene skulle sørge for ny ved. Brennende kristne, tenner sine omgivelser. Det andre bilde er “dobbeltbekken” som rant ut fra templet (Esek 47).

Profeten begynte å vasse i vannet, og gikk med mannen med målesnoren. Vannet steg helt til han måtte svømme. Da oppdaget han livet. Overalt hvor dobbeltbekken kom, var det liv og sunnhet, og stor fruktbarhet.

Vi må slippe livet til. Komme ut av bakevjen og inn i strømmen. Bønn er skapende. Det gir resultater. Overalt hvor dobbeltbekken rant ble ørken omgjort til fruktbare marker. Ilden varmer og skaper atmosfære av trivsel, og vannet gir næring til vekster som gir frukt. Det er enda langt igjen før vi virkelig forstår den uendelige livskraft som bønnen gir. Etter hvert som vi lever med Gud, oppdager vi at bønn er et herlig privilegium. Det er å sammenligne med å bo hos Kongen, slik den lamme Mefiboset gjorde (2 Sam 9). Han spiste hver dag ved kongens bord så lenge han levde. Han hadde fått en rettighet som han tok vare på. Å ha tid med Herren i bønn beriker mitt liv åndelig, og det virket godt på helsa. “I stillhet og tillit skal deres styrke være,” råder Jesajas folket. (Jesaja 30,15).