Kriseløsning og ny etablering: Ny fase i flyktningearbeidet

Nå går man inn i en tid med både kriseløsninger, men også nyetablering for de menigheter i Moldova som mottar flyktninger.
Krigen kom fullstendig uforberedt på de fleste, selv for politiske eksperter og militære strateger. Og enda mer overraskende for vanlige folk som i kampen for det daglige brød fullstendig fortrengte advarslene.

For en dramatisk morgen
Derfor ble torsdag 24. februar en morgen de ble vekket og jaget opp av senga ved lyden av eksplosjoner. Den russiske hæren slo til med styrke flere steder på samme tid. Rundt de militære anleggene ble kampene harde. De ukrainske styrkene ga så mye motstand at de russiske planene om å spasere inn i landet for å overta det – fungerte ikke. I stedet er dette blitt en livsfarlig kamp som truer sivilbefolkningen og de er nødt til å komme seg unna.

Grensene overfylt av kvinner og barn
De reiser dit det er tryggest, til utlandet. Grenseovergangene ble på kort tid overfylt av kvinner og barn som ville finne sikker ly, men hvor? I Moldova kom forespørslene tidlig, både hos Pastor Doru Cirdei i Filadelfia Chisinau og hos Viktor Kulyak på Sarepta i Sarata Galbena. Selv om dette også kom overraskende på dem, nølte de ikke og tok imot alle de ble forespurt om å ta seg av. For å si det sånn: Har de ønsket fulle hus, fikk de det nå.
Atmosfæren var i begynnelsen preget av stress, gråt, usikkerhet og fortvilelse. Flyktningene hadde opplevd en opprivende situasjon, de måtte rømme uten å ane hvem, hva, hvordan og når? Selv når de kom på plass hang uroen i dem. Det var sjokket de snakket om. Hvordan går det med mannen min, familien min der hjemme osv?

De mange spørsmålene kommer nå
Så har det gått en uke eller to og stadig flere har fått bearbeidet den akutte opplevelsen. Da kommer det nye spørsmål: Hva skal jeg gjøre nå? Hvordan skal jeg finne min plass i påvente av framtiden? Kan jeg bidra på noen måte? Hvordan skal jeg tjene penger til å brødfø familien min? Dette er ikke mindre stressende spørsmål, de er bare mindre akutte.

Dette har pinsebevegelsen i Moldova allerede begynt å tenke på. Det forteller pinsebevegelsens leder Viktor Pavlovski. Mange skal reise videre, men mange kommer til å bli i Moldova så lenge krigen varer og reiser kanskje ikke tilbake til Ukraina på lang tid.
Doru Cirdei og Viktor Kulyak sier det samme. Derfor har de allerede nå forsøkt å tenke etablering. På Sarepta har de allerede satt flyktningene inn i arbeidsoppgaver, først og fremst for å få hverdagen til å fungere, men også for å planlegge nye etableringer av arbeidsplasser og ansvar for aktiviteter. En lærer i Ukraina kan jo fungere godt som lærer også i Moldova.

Ser på mulighetene
Viktor Kulyak tok med seg Jan Hanvold, Visjon Norges leder, til byene Cantemir, Leovo og Vazneseni for å vise hvordan menighetene har tatt inn flyktninger og sørget for at de får et sted å være.
Allerede nå ses det på muligheten til å bygge hus, utvide menighetshus og til og med kjøpe leiligheter som gjør at disse familiene etter hvert kan få sitt eget liv. Flykningene er ikke bare ofre, men resurssterke og oppegående mennesker som kan bidra der de er.

Nye flyktninger skal også plasseres
Samtidig er de opptatt av at det ganske sikkert kommer en ny bølge med flyktninger. De skal også plasseres. Menighetene har vist en enorm evne til å improvisere løsninger. Redningsarbeidet har også etablert seg og man har funnet rutiner som gjør løsninger enklere. Så må framtiden vise hvordan dette kan bli, kanskje er det starten på en ny tid hvor flyktningene kan bli etablerte innbyggere som blir med og bygger menighet og samfunn dit de kommer.