BILDE: Hans-Jacob Bekken er ofte å å se som programleder på Visjon Norge for Call-senteret på kveldstid. Og nå har han skrevet ukens andakt.

Hans-Jacob Bekken innehar flere oppgaver på Visjon Norge, både som partner-pastor, musiker og programleder for Call-senteret. I ukens andakt forteller han om reisen frem til den tjenesten han har i dag, i Visjon Norge.Han innleder ukens andakt slik:

Da jeg for en tid tilbake ble spurt om å påta meg et verv, var jeg litt usikker. Som regel trenger jeg en bekreftelse på mine valg. Det skulle komme, og det litt underlig,  

Jeg trengte et dokument som måtte signeres av daglig leder. Han var på vei ut fra Drammen på en lengre reise.  Jeg var på kontoret I Øvre Eiker. Dette hastet og situasjonen virket nesten umulig.

Da jeg printet ut dokumentet, kom det ikke noe ut av skriveren. Dette var svært frustrerende da situasjonen var vanskelig nok fra før.

Det som da skjedde var at arket kom ut på en skriver på et av våre kontorer i Drammen

Akkurat da var nemlig daglig leder på Visjon Norge, Leif Inge Sandnes, en kort tur innom det kontoret. Et ark kom ut av en skriver han gikk forbi, han kikket – og så navnet sitt der.

Deretter ringte han meg og spurte om dette var til han?

 -Ja, svarte jeg, med den største selvfølgelighet;  – Bare signer det.

Jeg nevnte ikke for et sammentreff dette var.

I en hytte på Finnskogen

 Jeremias sier i kapittel 10 vers 23 i Bibelen: «Jeg vet, Herre, at mennesket ikke selv råder over sin vei, og at det ikke står til vandringsmannen å styre sin gang».

En høst for over tre tiår siden levde jeg noen uker alene i en hytte på Finnskogen. Der var ikke strøm eller innlagt vann. Mobiltelefon og internett var ukjent den gangen. Jeg var likevell svært godt utstyrt med 5 skudds pumpehagle, jaktkort,  kano og fiskegarn ( PS: En sperre i magasinet begrenset våpenet til lovlige 2 skudd).

En kveld da ovnen hadde brent en stund og det bare var glør igjen, la jeg to orrhaner med folie i vedovnen.       

45 minutter senere kunne jeg ta de ut og skjære kjøttet i perfekte skiver.

September er bærtid, og noen steder trengte man knapt å bøye seg, da tyttebær vokste i store klaser opp over høye tuer i terrenget. En tiur varmet meg på ryggen gjennom sekken. Slik er sjelden jaktlykke.

Mye kunne skrives om tiden alene. Det viktigste var nok at jeg alene lærte Ordets betydning i møte med åndeverden fra begge sider.

Snart tok kulde og frost over de skogkledde åsene. Bading og vasking i sjøen ble mindre og mindre bekvemt. Etter en tid ble jeg kontaktet av en kar som eide skog i områdene øst for Tønsberg. Han tilbød en kort jobb der. Jeg takket ja, da han også var en kjent broder fra menigheten på Kløfta.

-Har jeg ikke sett deg før?

En dag på vei gjennom vestfoldskogene så jeg en bil med nødblink og tre karer stående å kikke i motorrommet. Jeg stoppet pga alminnelig snillhet og spurte om de trengte hjelp?  Jeg vet omtrent hvor korken til vindusspyleren er. De svarte nei.

Da kikket en av dem på meg og sa: – Har ikke jeg sett deg før? Jeg tenkte og svarte;  – Jo, på en sommerkonferanse i Sverige. Du stod ved siden av meg, husker ikke helt hvem som talte.  Han rakte frem hånden og sa: Karlo Bergersen her. Hans-Jacob Bekken, svarte jeg.  – Bli med oss til menigheten på søndag, vi har møter på samfunnshuset.

Jeg skulle være i Vestfold I 3 måneder. Det ble 10 år i Elihumenigheten Tønsberg. En tid av største betydning.

Tove Amundsen, nå Severinsen, var pastor. Etterhvert kom menighetens grunnlegger Jan Hagen hjem fra bibelskole i Uppsala. Jeg har vel verken før eller senere møtt så mange helhjertede lojale krigere I Guds rike.

Så fikk jeg en telefon

Arbeidsforholdet ledet til Jarlsberg hovedgård samtidig som oppgaver i menigheten vokste. I menigheten traff jeg også Rut, som har gått ved min side nå i 26 år.

Arbeidet på de enorme Jarlsberg-arealene var sesongbetont og tiden der gikk mot sin avslutning. Gitarundervisning gav litt inntekt, men hva nå?

Etter en tid fikk jeg en telefon. Han som ringte ville møte meg på en kafe i Drammen. Han hadde noen visjoner og spurte om jeg ville være med. Jeg hadde hørt mye om det navnet og trengte en bekreftelse. Øynene falt da ned på apgj. 13, 15-16:

 «Gå avsted, for han er meg et utvalgt redskap som skal bære mit navn frem for konger og regjeringer og Jeg skal vise han hvor mye han skal lide for mitt navns skyld.»

På de ordene gikk jeg. Oppgavene har siden, vært mange og langt ifra kjedelig.

En dag ringte min far (88) og var litt bekymret da det var en stund siden vi hadde pratet sammen. Jeg svarte;  – Så hyggelig at du ringte, men det er litt sent å bekymre seg nå.

Skranglete fly, dårlige veier, kriminelle gjenger, korupt politi, sykdom og kulde er bare noe av det vi har møtt på våre mange reiser i det gamle Østeuropa. Faktisk gjennom Sibir og nesten helt frem til Mongolias grense. Misjonstjenesten heter idag TV Visjon Norge.

Full av takknemlighet

For noen dager siden, mens jeg satt og spilte på et møte, kjente jeg meg så full av takknemlighet. Jeg får tjene i en virksomhet som velsigner mange med evangeliet. Dette kan jeg gjøre fordi EN mann var lydig, fulgte sitt misjonskall og etterhvert startet en TV-kanal.

Vi er ofte uvitende og kan være direkte ulydige i våre små og store valg. Likevel har vi en overhyrde som styrer vår vei, der selv de mest ubetydelige hendelser kan være av største verdi på veien mot vår destinasjon.