Kingsrød møter Ukrainas lidelser – i nabolandet Moldova

Det var blitt 2. mars. Kl 02.30 kjørte fruen meg til nattbussen som går til Gardemoen. Flyet tok meg til Amsterdam, Bucurest i Romania, og til Isai, ikke så langt fra grensen til Moldova. Deretter ble jeg hentet med bil og vi måtte stå i bilkø, før vi kunne kjøre mot Chisinau, hovedstaden i Moldova, hvor jeg nå oppholder meg. Reisen tok en halv dag lenger enn vanlig.
Jobben min er å rapportere fra Moldova, et av krigsområdenes naboland. Visjon Norge og alle dets partnere har i over 20 år vært med å bidra til et solid arbeid for fattige, ved å gi bidrag til å bygge skoler, aldershjem, handicap-senter, menigheter og mer. Da er det viktig å se hvordan dette fungerer når det plutselig har oppstått en akutt situasjon. Ikke minst er det viktig å kunne rapportere om hvordan det går med dem som måtte rømme fra sin komfortable hverdag til et fremmed land.

Filadelfia Chisinau og Sarepta i Sarata Galbena
Jeg har fått anledning til å se det fantastiske arbeidet som gjøres av Filadelfia Chisinau og Sarepta i Sarata Galbena. Det nytter ikke å gi et nøyaktig antall flyktninger som de har tatt imot og innkvartert fra Ukraina, for tallet vil under alle omstendigheter bli feil i det du leser dette. Det skjer noe hele tiden. Det er et titalls på Bethany Center, hvor mange også er innkvartert privat og de har ganske sikkert passert hundre i Sarata Galbena der Viktor Kulyak er leder.
Der er pågangen enda større. Det finnes ikke ledige hybler og leiligheter i Chisinau lenger, heller ikke naturlige overnattingsplasser i Sarata Galbena, så nå improviserer de. De jobber natt og dag og jeg ser at Viktor Kulyak nærmer seg grensen for hva som kan kalles sundt stress. Han virker presset. Når jeg ber han roe ned, sier han bare:
-Nå er det ikke oss det gjelder. Nå må vi forberede oss på neste store bølge av flyktninger.
Jeg har også snakket med flere flyktninger og har selv vært i Palanca som ligger helt nede i sør-østlige hjørnet av Moldova, ca 60 kilometer fra Odessa ved Svartehavet hvor mange av de hardeste krigshandlingene har blitt gjennomført. De fleste militære installasjonene ligger der, det er ikke rart at det smeller. Det er her de fleste flyktningene fra sørlige og østlige Ukraina kommer over.

Sveata fra Mykolajiv
Hun levde sitt komfortable, fredfulle, daglige liv med to barn, en jobb hun elsket, gode venner og gode relasjoner. Hun betraktet seg selv som svært lykkelig. Hun tenkte aldri på faren for krig, så da den kom var Sveata totalt uforberedt. Hun våknet av at det smalt rundt henne og hun måtte vekke barna og komme seg i en slags sikkerhet. Tilfluktsrommene er ikke vedlikeholdt. De er våte, kalde og bebodd av rotter. Så Sveata valgte korridorene. De gangene som har minst to vegger på begge sider. Der var hun og barna i syv dager. Men det tok tid før hun begynte å tenke på å rømme. -Dette går nok over, tenkte Sveata.

Kontaktet Bethany Center
Men hun ble nødet til å forlate Mykolajiv og reise til foreldrene sine. Der var det foreløpig ingen krigshandlinger. Så spurte hun sin ex-svigerfar om å kjøre til grensen, men ombestemte seg flere ganger. Ex-svigerfar skar i gjennom, plasserte dem i bilen og kjørte henne og barna til grenseovergangen i Palanca. Svigerfar returnerte og der sto hun uten å ane hva hun skulle gjøre. En grensevakt fikk se dem og tok kontakt med med Bethany Center utenfor Chisinau der pastor Doru Cirdei er leder.
Sveata og barna ble hentet i løpet av natten og kjørt til Bethany og ble innlosjert hos selveste pastor Doru. Jeg spurte om han egentlig ikke har nok med ansvaret for menigheten, men han svarte: -Hvordan kan jeg som leder be andre om å hjelpe hvis jeg selv ikke stiller opp?!
Det var her vi fant Sveata og barna og nå vet de ikke hvor lenge de blir og hva som skjer framover. De trives svært godt på Betany Center og de forteller at de opplever varme og gode mennesker. – Jeg har det bedre her enn hjemme, sier hun, men blir alvorlig når jeg vil spørre det krevende spørsmålet: Hva med framtiden din?
Sveata kan foreløpig ikke se for seg noe annet enn at denne krigen snart tar slutt og hun kan vende hjem til sine vante rutiner. Hun ser ikke for seg at hun skal slå seg ned som gjest i utlandet, enda mindre at hun skal reise til Ukraina som turist. Nei Sveata vil hjem!

To forskjellige reiser
Så er vi på reise alle sammen, både Sveata og barna og etter hvert millioner av andre mennesker – og jeg, men jeg kan i prinsippet reise hjem akkurat når jeg vil. Det er forskjellen. Jeg kan heller ikke å se for meg at jeg må reise hjemmefra og aldri vite om og når jeg skal hjem igjen.