BILDE: Stig Andre Lippert er ung og svært aktiv. I tillegg til fulltids engasjement i bevegelsen «Ordet&Israel» er han på fritiden engasjert i lederskapet i menigheten DFEF Misjonshuset Moss.

Når disse linjene står på trykk, har vi lagt påskehøytiden bak oss. Vi har markert Jesu siste dramatiske uke på denne jord. Fra Han red triumferende inn i Jerusalem, til jubelrop fra folkemengden som hilste Ham velkommen med palmegrener. På palmesøndag var det lite som tydet på at Jesus Kristus skulle henge spikret til et kors, tilsynelatende til spott og spe, en liten uke senere. Men det var altså veien opp til Golgata som var mennesket Jesus’ skjebne. Han skjønte hvor det bar, og etter intens kamp i bønnens verden i Getsemane, var Han rede.
Mange av dere som leser dette, kjenner disse hendelsene nærmest på rams. Etter påske har vi kanskje en tendens til å se frem mot pinsen så fort vi er tilbake i hverdagen. Men mellom triumfen på Golgata, og menighetens fødsel og åndens fall i Jerusalem, skjer det mye som er både spennende og viktig.

Etter skriftene
«For dem viste Han seg også levende etter sin lidelse ved mange ufeilbarlige bevis. Han ble sett av dem i løpet av førti dager, og talte om de ting som hører Guds rike til» (Apgj 1,3).
Den oppstandne Jesus var med sine i forholdsvis lang tid etter at oppdraget var utført. Han talte om de ting som hørte Guds rike til. Han skulle vise dem at Han var den Han sa seg å være. Og han skulle vise at skriftene var oppfylt. For det er ikke slik at Jesu verk på Golgata bare tilfeldigvis stemte godt med samtiden og ble til mens Han levde på vår jord. Nei, dette hadde blitt forutsagt i generasjoner i Skriftene, eller det som vi i dag kaller Det gamle testamentet.
Det vi leser om i Det gamle testamentet, fra 1. mosebok til profeten Malaki, er like mye inspirert av Den Hellige Ånd som hvilke som helst beretninger om Jesu liv i evangeliene eller brevene Paulus skrev til de første menighetene. Mennene som skrev i Det gamle testamentet, var like mye drevet av Ånden som de tekstene vi har en tendens til å løfte mest frem i forsamlingene våre.
Det er derfor Peter med frimodighet kan vitne i sitt andre brev:
«For aldri er noen profeti kommet fram ved et menneskes vilje, men Guds hellige mennesker talte drevet av Den Hellige Ånd» (2. Pet. 1,21).
Dette brukte Jesus mye tid på etter sin oppstandelse. I innledningsverset leser vi om Jesus som ville at de skulle forstå skriftene. Hvorfor var dette viktig? Fordi det sto om Ham i profetene, salmene og de andre skriftene. Hele Det gamle testamentet handler om Jesus. Det er unektelig noe paradoksalt med det. Det gamle testamentet, som kirkesamfunn og kristne i våre dager anser som så lite viktige at de nærmest blir lagt lokk på, bruker Jesus Kristus selv til å overbevise om at han er Guds Sønn.
Det var slik Emmausvandrerne ble overbevist også:
«Idet Han begynte fra Moses og fra alle profetene, utla Han for dem alt det som er skrevet om Ham i alle Skriftene» (Luk 24,27).
Eller fra den mektige beretningen i Lukas 16, der konklusjonen er:
«Hvis de ikke hører på Moses og profetene, så vil de heller ikke bli overbevist selv om en sto opp fra de døde» (Luk 16,31).

Menigheten blir født
Jesus brukte sine siste dager på jorden til å overbevise sine om at Skriftene var oppfylt. At Han kom for en grunn, og at det skjedde på den måten det var forutsagt.
På dette grunnlaget kunne Peter med frimodighet holde sin mektige tale for jødene i Jerusalem. For folket der det skulle begynne, og derfra nå ut til oss alle:
«Men dette er det som ble talt ved profeten Joel» (Apgj. 2,16).
Apostlene bygget på skriftene, som også Jesus brukte som bevis for sin gjerning. Jeg er overbevist om at vi som kristne gjør lurt i det i dag også. Vi må løfte frem samme bunnsolide overbevisning om skriftene i Det gamle testamentet, som menighetens første generasjon gjorde, eksemplifisert gjennom Paulus:
«… At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at Han ble begravd, og at Han sto opp igjen på den tredje dag etter Skriftene» (1. Kor 15,3-4).
Evangeliet om Jesus Kristus, som vi er kalt til å bringe ut til verden, hviler på sannhetene i Det gamle testamentet. Uten at vi tar med dem, har vi i grunn ikke noe evangelium å gå ut med i det hele tatt.